Stabbursdalen nasjonalpark rundt - 2011 - Finnmark - Porsanger - Lakselv

Stabbursdalen nasjonalpark rundt – CÅKKARASSA

Finnmark – Porsanger – Lakselv 11.-18. juli 2011

 

På tur: Christer Larsson (39 år) og jeg, Martin Oterholt (40 år)

Christer Larsson fra Kongsvinger og Martin A. C. H. Oterholt fra Gjerdrum gjennomførte en 8 dagers tur i Stabbursdalen nasjonalpark, sommeren 2011.

Som vanlig var hovedmålet med turen å ha det vondt i beina (gå langt) og få en flott naturopplevelse, men i tillegg hadde begge planer om å fiske. Den store drømmen var en fisk det for én gangs skyld gikk an å skryte av, men så lett er det jo ikke, selv ikke i Finnmark.

 

Vi gikk fra Lakselv og opp på fjellplatået ved Vouddojavri-vanna, derfra rett vestover ved foten av det høyeste fjellet, Cåkkarassa (1139 moh) til selve Stabbursdalen. Videre rett sørover i dalen til Bojobæskihytta og så en runde tilbake igjen sentralt i nasjonalparken, mot dalføret mellom Cåkkarassa og Skuovgilrassa, med retur de samme to etappene vi startet med.

Lengden på etappene var helt ideelle, 14-20 km ifølge tripptelleren på GPS-en. Vi var dyktig slitne hver dag, men ikke verre enn at det etter en hvil, litt mat og no´ rigging, var mulig med mange timers fiske.

 Terrenget var svært variert, med fjellterreng i form av steinlandskap, men også tettvokst fjellskog (bjørk) og mer tradisjonelt ”viddelandskap”, med godt underlag under føttene.

 

Lille og Store Vuoddojavri

Proviantlisten er satt opp nederst. Vi satset på mange fiskemåltider, med tørka fór i bakhånd (Real Turmat). Fisket slo til, så det ble mange fiskemiddager, men all tørrmat gikk allikevel med. Til slutt hadde vi kun litt bringebærpålegg som rest.

 

Vann: Vi drakk fra bekker villig vekk og ignorerte alle advarsler om lemenpest. Dette til tross for at vi så enormt mye lemen. Det lå i tillegg mye reinsdyravføring over alt, ikke minst der det lå snø. Vi lever allikevel godt fremdeles.

 

På veien traff vi ett menneske, og følelsen av å bevege seg i usivilisert ødemark, var i høyeste grad til stede. Hytta vi var innom, hadde kun hatt ett sommerbesøk før oss i 2011, det sier vel det meste. For oss var det en ny opplevelse å traske utenom sti, folk og hytter på disse turene våre som vi får ”tillatelse til” annethvert år fra overordnet hold (våre kjære koner).

 

Vi hadde alt av vær underveis, fra 0 til 20 grader, fra vindstille til stiv kuling. Heldigvis kom det relativt lite nedbør.

 Kart: 2035 III Lakselv og 1934 I Cåkkarassa 

1.     etappe fra Lakselv flyplass til Store Vuoddojavri, man 11. juli

 14 km, 4,5 t

 

Vi fløy fra Gardermoen kl 1210. Etter ankomst Lakselv kl 1410, ruslet vi fra flyplassen retning sentrum. Myggen svermet rundt oss, og myggmiddelet måtte fram allerede. Forventningene om en myggfull Finnmarksferd, steg ytterligere. Det skulle vise seg å ikke holde ”stikk”, for myggen så vi lite til videre på turen. En del faktorer besørget lite mygg:

1.      Tørr Finnmarksvår og i tillegg vindfullt og ganske kaldt under vår tur.

2.      Nyinnkjøpte myggskjorter fra Nordic outdoor – myggen nektet å sette seg på disse skjortene som tåler vask 70 ganger før effekten avtar.

3.      Myggmiddelet vi brukte, som egentlig er skoimpregnering (!). Litt skeptiske var vi til å bruke dette i trynet, og det svei skikkelig ved påsmøring. Men at myggen skygget banen, var det ingen tvil om! Imidlertid opplevde vi begge å slite med tenåringssyndrom etter hjemkomst, ansiktet var fullt av kviser – myggmiddelet hadde kanskje noe med saken å gjøre😊!

Vi provianterte i matbutikken, kjøpte fiskekort (490 kr x2) pluss litt til på Intersport og spiste pizza på vertshuset, før avmarsj kl 18. På vertshuset fikk vi lov til å sette igjen en bag som vi brukte til håndbagasje. På Intersport fikk vi tegnet inn på kartet hvor stien opp til fjellplatået skulle gå. Det er en liten utfordring å komme seg opp på fjellet fra Lakselv, for det er meget bratt omtrent over alt. Men ”du kan ikke unngå å misse stien”, var budskapet vi fikk med oss. Men så enkelt skulle det ikke bli….

For å finne stien skulle vi først gå 4 km sørover asfaltveien, dvs den veien som krysser Lakselva. Allerede her ble føttene mine ødelagt under tåballene, med svære vannblemmer. Stien skulle gå opp ved bekken mellom Bannetgurra/Pannetkuru.

Men der vi leita, var det ingen sti. Vi trålet fram og tilbake uten å finne den. Etter å ha studert kartet nøye og vurdert avstanden mellom høydekurvene, fant vi ut at det faktisk var mulig å komme seg opp akkurat her, ved å følge bekken opp dalsøkket. Med 30 kg i sekken skulle det bli en tøff klyveetappe. Og det ble brattere og brattere. Svetten silte, blodpumpa gikk tungt og skuldrene verket. Men opp kom vi.

 

Christer på vei opp bratta

Vi fulgte henvisningene om å gå videre over fjellet, og etter hvert kom vi fram til en flott teltplass ved Store Vuoddojavri kl 22. I etterkant viste det seg at mye av dette kunne vi spart oss for, fordi:

1. Det viste seg at stien startet rett etter der veien krysser Lakselva og gikk i lettgått skogsterreng sørover og kunne spart oss for mye asfalt (se nærmere om dette, etappe 8).
2. Det gikk overhodet ikke opp noen sti det bekkefaret vi ble vist, vi skulle vært litt mer tålmodig og gått lenger bort.
3. Det var helt unødvendig å gå over fjellet, vi burde fulgt dalføret rundt fjellet Vuoddovarri (se nærmere om dette, etappe 8). 

Vi fant en glimrende teltplass der elva renner ut i St Vuoddojavri (fra Lille Vuoddojavri). 

Teltet ble klargjort, og bålet fyrt opp. Så var det rom for en halv time fisking før køying. Jeg stilte meg opp med en Spesial 10g (rød/svarte prikker). Det var ikke mange kastene før det begynte å nappe. En 100-grammer ble først med opp, men sluppet uti igjen. Men pang, til slutt gikk det på en brukbar ørret. Fisken var sprek, men etter kort tid ble en halvkilos landet. Den ble frokost på brødskiva dagen etter. Horisontalen ble inntatt innen midnatt.

 Frokost

Vær: Overskyet, relativt behagelig temperatur.

 

Bra fasciliteter ved Store Vuoddojavrit

 

 

2.     etappe fra Store Vuoddojavri til Skuovgiljavrit, tirs 12. juli

20 km, 7 t

Fiskekompis Finn Willy Eriksson gikk store deler av samme tur i 1997 og ga oss verdifulle tips på forhånd. Vi fulgte noen av hans fotspor fram til Stabbursdalen (han gikk motsatt vei, fra Alta til Lakselv). Etappen startet i lettgått terreng, men etter en halv time ble det bare stein. Vi skulle fram til Dilljokka, men fram dit ble det mye dill! Vi leste kartet, terrenget og GPS-en for dårlig og gikk oss inn i bratte juv som måtte klyves opp og ned gang på gang.

 

Ett av juvene som måtte forseres

Vi rastet ved Dilljokka (koordinater: 70 00.665, 24 38.372), som til vår store glede ikke var nødvendig å vade. Bakgrunnen var nok at Finnmarksvåren hadde vært tørr.

 På toppen av åsen bak elva, traff vi det første reingjerdet. Beklageligvis reiv vi ut noen nagler ved forsering – «unnskyld til saman»! 

Vi gikk på nordsiden av Dillejavrit og på sørsiden av Østre Skuovgiljavrit og nordsiden av Skuovgiljavrit. En glimrende teltplass fant vi litt over midtveis på vannet (odden i det fjerne på bildet) og rett bortenfor en snøflekk (bra for oppbevaring av eventuell fisk). Ved ankomst vannet heiv vi klærne og tok en kattevask i vannet. Det var en iskald fornøyelse!

 

Men godt etterpå

Fiske: Gikk og kastet sluk 1 times tid uten napp. Her skulle det gå stor røye ifølge FWE, men vannet var livløst og goldt var det, så troen på fisk var begrenset. Prøvde også Storauren 45g for å trigge storfisken, uten at det hjalp.

 Vær: Overskyet hele dagen. Da vi ankom vannet blåste det opp, og det ble kaldt. 

3.     etappe Skuovgiljavrit til Stabburselva v utløp Cæggujåkka, ons 13. juli

19 km, 6,5 t

Lettgått etappe. Vi gikk ganske rett vestover fra Skuovgiljavrit, retning Stabbursdalen. Tidlig fulgte vi et ATV-spor som ga en fin sti. Sårproblemene under beina mine ble virkelig ille. Endte med at jeg gikk feil med føttene for å unngå smerte og isteden tråkket over 2 ganger – stupte da i bakken med 30 kg sekk farende over hodet☹. Slo kneet ved det ene tilfellet og fikk en stor kul. Tok lunsj ved et elvedele av Navkajåkka der det fantes flere hytter som ikke var merket på vårt kart (fra 1991). Det stod også en campingvogn der. Vi rastet i le av hytteveggen i den sure vinden, for øvrig en elendig hytte.

Ved ankomst Stabbursdalen fant vi et nytt ATV-spor som gikk langs reingjerdet. Kjøringen lager sår i terrenget, men lager også stier og sikrer god framkommelighet. Noen steder var det litt for vått til å følge sporet. Vi gikk til slutt ned til elva da vi nærmet oss plassen vi skulle campe, men det var ikke så lurt. Der nede var det bush og myr. Vi gikk derfor inn for landing noe før utløpet av Cæggujåkka og hogg til en flott teltplass ved elvebredden.

Fiske: Vi opplevde bra fiske i elva. Fikk 14 ørret, og Christer 4. 16 av disse var flott stekefisk, rundt 300g.

Vær: Surt og kaldt på fjellet. Varmere nede i dalen. Fikk flere regnskurer. Brukte mye tid på å tørke klær. Mye mygg ved regnvær.

 

Stabburselva i solnedgang

 

4.     etappe fra Stabburselva til Bojobæskihytta, tors 14. juli

17 km, 6.30 timer

Vi gikk langs reingjerdet fra start. Fulgte Cieqnjacjåkka vekk fra Stabburselva. Det var bra med tanke på å komme litt høyere i terrenget. Vi fikk vår første vading da Cieqnjacjåkka skulle krysses. Jeg kappet til en flott stokk som ble min støtte over elva og følgesvenn resten av turen.

Etter passering elva, var det fram med førstehjelpsutstyret for å hjelpe føttene mine. Christer hadde med en lur skumgummiplateløsningen. Vi klippet til en skumgummiplate (hull i midten der skaden er), og tapet den fast til føttene mine. Det hjalp!

 

Blemmene utbedres

Vi prøvde deretter å holde oss over det grønne beltet, men kom av og til inn i det allikevel. Der var det til tider svært tett bjørkeskog og vierkjerr. Etter hvert kom vi til en merket sti som gikk ned til området mellom de to Stabbursvanna. Der stod det også et skilt som informerte om

Bojobæskihytta 500m unna – 45 min å gå!

 

nasjonalparken. På det søndre vannet så vi noen i en båt ute på vannet. De dro fram en fin ørret på ca 1 kg. Stien gikk videre forbi Anusjåkka (som vi slapp å vade) og opp til åsen ved navn Værdasskaidi. Det tok oss litt lenger øst enn vi trengte, men det var godt å følge sti gjennom det grønne beltet. Vi gikk så på GPS-kurs retning hytta og gikk rett på. Dessverre var det 500m med vierkratt mellom oss og hytta. Vi var fortsatt målretta, litt kjei og fokusert på å komme fram, så vi gikk rett på! De 500 meterne skulle vi bruke hele 45 minutter på! Det var norsk jungel på sitt verste☹. Krattet var en halvmeter høyere enn oss og slynget seg rundt både kroppen og anklene våre. Det ble ikke få tryn på veien. I tillegg traff vi bekken 2 ganger. Den første gangen tok vi av oss på beina:

Men den neste jumpet vi uti og ble rimelig våte i skoa. Vi var forbanna og bare «gønna» på!

Vel inne på Bojobæskihytta var alt helt supert. Det manglet ikke på noe, og vi fyrte opp til badstuvarme for å få tørket alt. Allikevel tok det lang tid (støvlene ble faktisk ikke helt tørre til dagen derpå). Det var deilig med en hytteovernatting midtveis på turen vår😊. Det passet også bra i forhold til at det vesentligste av regn var unnagjort skulle det vise seg, for det hadde vi fått rett i forkant av hytteovernattingen.

 

En flott ørretmiddag ble fortært, og kroppen fikk en grundig vask. Hytta var lita, men hadde sengeplass til 2 voksne og 2 barn. I tillegg var det en nødhytte under oppføring. Kun 1 besøkende hadde vært der før oss denne sommeren, men virket å ha vært bedre besøkt i vintersesongen.

Fiske: Vi orket ikke fiske, men vannet i nærheten virket spennende. Det var brådypt inne ved land, og det gikk en ganske stor bekk inn og ut av vannet. Men vi fant beretninger om gjeddefangster i hytteboka, så det er ikke sikkert ørretfiske var det beste allikevel.

Vær: Overskyet og regnbyger. Litt sol. Litt surt. Litt varmt. Litt haggel. Kun 4 grader da vi la oss i 23-tiden.

Bojobæskihytta (fra nett): Lengst øst i Alta i Finnmark ligger denne hytta. Den ligger på den gamle postruta mellom Alta og Karasjok. Bojobæskihytta var tidligere en gamme, og sånn sett har den røtter i samisk kultur. Hytta ble opprinnelig bygget med midler fra Arentz legat. Ettersom årene gikk forfalt imidlertid hytta, og ny hytte ble oppført i 1989. Dagens hytte er på 15 kvm, i tillegg til en stor gang. Det er soveplass til 5 personer (!) og madrasser i sengene. Hytta er godt utstyrt med propanbrenner, kaffekjele, stekepanne, kasteroller, fat, kopper og bestikk. Hytta er avlåst med DNT-standardnøkkel. Fra okt og ut jan er hytta vinterstengt med annet låsesystem, hvor nøkkel evntuelt må lånes ut av Alta Turlag.  I hytta vil du finne en hytteperm med hytteregler, hytteprotokoll, info om betaling ved leie samt branninstruks. Leie av Bojobæskihytta er kr 100 (i 2011) pr person pr overnatting.

5.     etappe fra Bojobæskihytta til Cieqnalisjavri, fre 15. juli

18 km, 6 timer

Ekstremt lettgått etappe, både på stien og etterpå. Vi greide oss så vidt uten vading over bekken ved Bojobæskihytta (heiv uti noen store steiner som vi gikk på). Lenge fulgte vi stien, tok av fra den litt før disse koordinatene: 69 46.641, 24 17.671. Rett nordvest for Atnejavri, gikk vi inn til reingjerdet og fulgte ATV-sporet. På toppen blåste det så ille at Christers vott lå vannrett da han holdt den opp. Vinden var også en utfordring da teltet skulle opp. Så Real turmat ble inntatt inne i teltet.

 

Seinere løyet det helt, og vannet lå stille. Bålet ble fyrt opp og alt var nydelig rundt oss. Ved vannet traff vi det eneste menneske vi kom i snakk med på turen. Vi døpte han «sivilingeniøren», selv om vi strengt tatt ikke vet hva han var. Han kunne berette om 850 grams røye i bekken, og 1 kgs ørret tatt i Oppardathjåkka. Han var alene på tur i 14 dager.

Vær: Sol. Stiv kuling over fjellet. Vinden løyet i 20-tiden. Fryktelig kaldt kl 02 på natten – duggen frøys til is på teltduken. Men kl 6 om morgenen var det 25 grader inne i teltet! Sola steika på. Snakk om kontraster!

Fiske: Mye fisk i Cieqnalisjåkka, men ikke spesielt store, ca 200g. Christer fikk ca 20 røye og ørret på mark og ble virkelig bitt av fiskebasillen. Nesten alle ble tatt i den store kulpen litt nedenfor vannet. Jeg fikk 4 små ørret/røye på Lillauren 12g. Deretter spiste vi en deilig fiskemiddag, før jeg føyk ut igjen - desperat etter å få stor fisk. Det startet flott med en 500 grams ørret i vannet på Lillauren 12g i 23-tiden, turens hittil største. Sprek fisk! Christer fikk litt kjeft innen den lå i håven, det utløsende for kjeftbruken var nok fiskekonkurranseinstinktet som var i overkant trigget i forkant😊.

 

Jeg gikk så ned i bekken hvor det ble 10 røye og 3 ørret. De 2 største bekkørretene veide 250g. Alt ble tatt på mark bortsett fra den siste ørreten som gikk på en Lillauren 12g. De 3 største ørretene ble middag dagen etter, på Skuovgiljavrit. 

6.     etappe fra Cieqnalisjavri til Skuovgiljavrit, lør 16. juli

16 km, 6 timer

Lettgått etappe med greit holdepunkt i Cæggujåkka hele veien. Etter hvert ble elva lita, og vi krysset den stadig vekk. Elva ble til bekker, og bekkene ble til slutt til ingenting. Mange bekker små blir som kjent til en stor å. Tross lettgått etappe, var begge litt slitne på toppen. Underveis traff vi en usannsynlig hissig lemen, som aldri ga seg med å hyle mot oss.

 

Det var varmt og godt solvær hele dagen. Men på toppunktet mellom Cåkkarassa og Skuovgilrassa, fikk vi et lite kuldesjokk: Temperaturen sank 10 grader, og iskald østavind slo imot oss. Planene om et bad i Skuovgiljavrit ble raskt forkastet. Leieren ble rigget samme sted som etter etappe 2, og det vanket ørretmiddag og bålern. Vi satte opp bålet i le bak teltet og satte oss tett inntil det for å holde varmen – i sola! Dette vannet virker mer forblåst og kaldt enn noe annet sted i nasjonalparken. Merkelig at det skulle være mulig å få stor røye her….

Plutselig kom et Seaking-helikopter stupende mot oss fra vest og passerte over i lav høyde. Et kort øyeblikk tenkte vi begge at det var oss de skulle sjekke opp fordi damene ikke hadde oppnådd mobilkontakt med oss i løpet av turen….

Fiske: Jeg kledde på meg alt av klær og gikk for å ta noen kast i kulingen som kom fra øst. På 5. kastet hogg det på! Dette var stor fisk. Etter hvert kunne jeg konstatere at det var en praktfull røye, selve drømmefisken for meg som kun hadde 350g i pers fra tidligere. Jeg hoiet det jeg maktet på Christer, som kom springende for å håve. Etter 4-5 utras gled den inn mot land og deretter enkelt inn i håven. 1.3 kg! Nydelig! Fisken ble lagt i snø og tatt med hjem. Etter en liten tur i frysen, skal den nok bli grei, ca 30 timer etter at den ble fanget. 

Jeg gikk og kastet en halvtime til uten napp. Jeg prøvde så i bekken ut av vannet og fikk en 4-5 smårøye på mark.

Vel nede i soveposen begynte det plutselig å regne. Den skyfrie himmelen vi hadde hatt hele dagen, så vi ikke noe mer til resten av turen. 

7.     etappe fra Skuovgiljavrit til Store Vuoddojavri, søn 17. juli

17 km, 6 timer

Vi stod opp kl 8 og gikk av gårde kl 09.30. Tåke og duskregn gjorde steinene glatte. Vel oppe på høyde med Dillejavritvanna, fulgte vi morenene ned mot høyre, retning vanna og fikk en langt greiere reise enn da vi kom motsatt vei på 2. etappe. Over fjellet styrte vi også elegant unna juvene fra sist ved å holde oss nærmere toppen på Stuorrarassa. Riktignok hadde vi navigert langt bedre enn sist, men allikevel var det litt mystisk at GPS-en viste at vi hadde gått hele 3 km kortere, 17 mot 20 km på 2. etappe!

 

Skuovgiljavrit med høyeste fjell, Cåkkarassa 1139 moh  i bakgrunn

Vær: Duskregn første halvdelen av etappen, deretter skyet.

Fiske: Vi slo leir på samme teltplass som etter 1. etappe og la ut langduppen mens vi spiste. Da jeg kom ned etterpå for å sjekke stanga, stod den og danset og slurebremsen hvinte. Stor fisk?? Fisken hadde dratt ut ca 100 m sene og befant seg langt utpå. Det gjorde at den også hadde slitt seg ut, for ved innsveivingen mot land hang den mest på slep. Vekten var overraskende nok bare 330 gram.

Etterpå gikk vi opp til Lille Vuoddojavri. Det nappet på 12 gramsen i ett sett, stort sett ganske små røye og ørret. Mistet kanskje 15, men fikk opp 9 ørret. Den største var 400g.

Christer fikk røye på 400g og ørret på 400g (se forsidebilde). Men røya han mistet var på nærmere kiloen! Den slo seg av på steinene da jeg og håven var for langt unna til å kunne bidra. Til slutt ruslet jeg ned til det store vannet og fikk 3 ørret der.

På turens aller siste kast fikk jeg en flott ørret på 610 gram, men da knakk også teleskopstanga i 4 biter under landingen! For øvrig en skrall fiskestang, så det var for så vidt greit.

 

  

8.     etappe fra St Vuoddojavri til Lakselv, man 18. juli

12 km, 3.15 timer

Klokka ringte kl 0600 og 0730 labbet vi av gårde etter en Drytech-frokost. Flyet skulle gå kl 14.45. Motsatt vei gikk vi over fjellet (Vuoddovarri). Denne dagen la vi ruten rundt fjellet. Vi greide allikevel å gå litt for høyt mot slutten. Vi skulle ha fulgt dalen (nesten) til Rivgojavri. Vi lette underveis forgjeves etter den berømmelige stien. Enkelte ganger trodde vi at vi var på sporet, men det viste seg å bare være dyretråkk.

Vi så også en merking som vi lurte på om var skiløype, men heller ikke den førte til noen fornuftig nedstigning. Dermed bar det ned den samme bratta vi kom opp. Det gikk for så vidt ganske greit ned igjen. Vel ferdig med bratta, kom vi faktisk ned på en sti som gikk nord-sør. Vi skjønte hvorfor vi ikke hadde prøvd å følge den da vi kom opp, for akkurat der vi hadde truffet den, brakk den litt feil vei.

Vi fulgte stien rett nordover i lettgått fint terreng i et par km, hvilket var et langt bedre alternativ enn asfaltveien vi hadde gått på 1. etappe. Stien endte rett ved der asfaltveien krysser Lakselva. Fremdeles lurer vi på hvor stien ville ha ført oss hen hvis vi hadde fulgt videre forbi dalsøkket vi strei i - opp på platået (?)

Vel framme ved Porsanger Vertshus, fikk vi låne et rom for å dusje til 60 kr pr pers. Jeg fikk også stelt føttene mine, den høyre hadde virkelig begynt å verke igjen. Turen ble avrundet med en ny pizza før flyturen hjem. Beste pizzaen ever. 133 km var unnagjort i følge GPS-en. Turen har vært fantastisk!

 

«Beundring» av gnagsår ved ankomst

Bo Christer Larsson                            Martin Andreas Carlson Hovde Oterholt

 

Vedlegg:

Utstyr: Bra myggolje, bra myggskjorter. Shorts liten vits pga mangel på varme, vierkratt og mygg. 125 meitemark (holdt så vidt). Kunne vært en fordel å ha med et 1:100.000-kart for å se toppene tydeligere. 1,5 liter rødsprit holdt akkurat. Husk å bytte batterier på GPS-en før den går tom – konsekvensen ved å la batteriene gå tomme, var at den slo over til engelsk språk og størrelser. Husk også å ikke ha modus på ”kompass” når man går – det sluker batteriene. Liggeunderlag: Hadde tenkt å kjøpe ett uten luft, men ble anbefalt et oppblåsbart som både var enkelt å lappe og allikevel hadde nok skumgummi i seg til at det ga god nok liggeeffekt også uten luft. Det var timessalg på Villmarksbutikken så liggeunderlaget fra Frisport kostet kun 149,-. Vi var veldig fornøyd med liggecomforten! Ulempen med det må vel sies å være at det veide en del; 1 kg. Våren etter; Ventilen virker ikke – for dårlig kvalitet å satse på noe slikt neste tur.

 

Mat: 4 brød (oppskåret), solbærsirup, kaffe (Brasero m åpne/lukkemekanisme), Rørossmør 250g (hardt, men det var i grunn bra), melangeflaske (husk å ha plast under skrukorken), salt, sitronpepper, alufolie, 4 poser potetmos, 6 rett i koppen, 6 frokostblanding, 14 Real turmat. Pålegg: Skinkestek, nøkkelostskiver, bringebærflaske, salami, baconost, sognemorr, makrell i tomat på tube, nugatti på tube. Erfaringer: 4 brød var 1 for lite, mer makrell i tomat. Vi spiste 6 fiskemiddager (m potetmos). Spiste stort sett 2 middager pr dag.