Alvdal Vestfjell/Rondane hytte-til-hytte på ski
-
15. til 19. februar 2021
Dag 1 Man 15. feb: Dølbekksætran – Korsberghytta 9 km
Dag 2 Tirs 16. feb: Breisjøseter-Bjørnhollia 34 km
Dag 3 Ons 17. feb: Bjørnhollia omegn 12 km
Dag 4 Tors 18. feb: Bjørnhollia til Atnbrua 15 km
Totalt 70 km
Planleggingsfase
- Intet varsel om snøskredfare på forhånd: https://www.varsom.no/snoskredvarsling
- Ingen
problemer å se på bratthetskart: senorge.no
-
Kart: Rondane 1:100.000
Men særdeles utfordrende planlegging denne gangen. Turen skulle skje i februar, og generelt er det slik at DNT kvister løypene først til påske. Med noen unntak - så det handlet om å finne fram til dem.
I tillegg er det utfordrende at DNT operer på 3 forskjellige "plattformer", nemlig UT.no, DNT.no og PDF kvistekart. Både Ut og DNT.no var i tillegg fulle av feil og manglende info, så vi måtte til slutt sende 13 spørsmål til DNT-konsulent for kvalitetssikring. Allikevel ble ikke planlagt tur avverget, for den skulle nemlig vise seg ikke gjennomførbar. Nærmere om det under etappebeskrivelsene.
Dag 1 Man 15. feb:
Dølbekksætran – Korsberghytta 9 km
Korsberghytta: 1244 moh
Jeg kjørte de knappe 5 milene fra Gjerdrum til Skarnes, der jeg møtte Christer kl 0830 for felles kjøring derfra til Hamar
togstasjon. Grunnen til denne litt bakvendte transportveien for min del? Lang historie, men skyldtes:
1.
Overraskende dyrt
med tog, og det måtte jeg tillegg ta fra Lillestrøm - kr 719 én vei
2.
Litt bakvendt å
dra sørover til Lillestrøm for meg, særlig som følge av Gjerdrumsraset og omkjøring
via Kløfta og sørover derfra.
3.
Manglende
rekkevidde på vår elbil og kortere å kjøre til Skarnes enn Hamar.
4.
Christer skulle
uansett kjøre forbi Skarnes.
Vel framme på Hamar, parkerte vi på stasjonsområdet, til Christers store fortvilelse – utendørsparkering innebærer jo behov for måking av bil ved snøfallJ! Men det kostet 3000 kr innomhus og kun 150 på stasjonsområdet, så det måtte tilJ. Christer markerte revir rundt bilen, så "dyra" holdt seg unna mens vi var borte – og så var vi klar for dieseltog fra Hamar til Alvdal.
Drosje fra Alvdal stasjon opp til Dølbekksætran - 14,7 km – 22 min. Vi fikk bange anelser underveis på drosjeturen – sjåføren kjørte feil 2 ganger – ikke fordi han var usikker på veien, men kun på grunn av egne utsvevende tanker….. Hva varslet dette oss om – hva var i gjære?
Jo, det skjedde noe med været i hvert fall. I en sving, da vi nådde et høyere plattå, lå trærne plutselig sidelengs! Og ute av bilen var det på med alpintbrillene umiddelbart:
Værmeldingen vi fryktet hadde altså slått til! Etter 1,5 mnd med kaldt, tørt fint vær med minimal vind,
skulle det nå komme snø og vind med storm i kastene!
Christer klar til avmarsj fra Dølbekksætran
En halv time etter ankomsten med toget, var vi kl 13.15 i gang med gåingen.. Vi gikk opp veien til høyre, men ingen merking! Det var et scooterspor vi kunne følge, men oppå fjellet ble sporet gradvis borte, og vi ble her og der igjen usikre på veien. Men så endelig var merkingen - eller skal vi kalle det "stauringen" på plass.
Dessverre manglet snøen – så her og der gikk vi i lyngen, og ellers var det mye skavler og krøkkete framkommelighet. Og med dårlig sikt i kulingen, var vi usikre på hvilken side av stauerne scootersporet gikk.
På forhånd hadde Breisjøseter opplyst om: "Det er lett terreng innover, ingen store stigninger. Og alle løyper skal være merket til da, de blir nok merket i helgen". Stauringen var på plass, men terrenget var absolutt ikke slik fram til Korsberghytta i hvert fall. Isteden var det 550 hm som skulle forseres (fra 810 til 1360 moh). Ganske tungt med andre ord. Så været og høydemeterne gjorde at det gikk smått, og det ble klart at dagens mål, Breisjøsætra måtte oppgis til fordel for Korsberghytta. Dermed ble 20 km omgjort til 9 km.
Etter å ha rundet toppen, bar det nedover til Korsberghytta som tross nedoverbakkene ligger såpass høyt som 1240 moh. Med dårlig sikt og litt bratt, tryna Christer plutselig og gikk kast i kast nedover, tredde hodet ned i et snøhull, og det skulle vise seg dyrt – ei tann gikk i knas samtidig!
Etter 2.20 var vi framme, kl
1535 etter 9 km. På ingen måte en lang skitur, men når du sliter oppover og er
i et inferno av motvind og følt temperatur er minus 20, er det rimelig
utmattende. Det var derfor ingen tvil om at vi skulle gå inn for landing på
Korsberghytta.
Det skulle dagen derpå vise seg at det neste stykket til Breisjøsætra var særdeles lettgått, så med fint vær ville det ikke vært noe problem å gå hele strekket tross sen oppstart etter togturen.
Inne på hytta var vi urutinerte. Minus 12 grader ute, betød kald hytte inne. Vi burde så klart ha hivd av oss de våte klærne og satt på noe tørt. For det tok tid å få hytta varm, og først etter 2,5 timer begynte det å bli normal romtemperatur! Vi satt og hutret og ventet bare på å dytte mer ved inn i vedovnen. Den var dessverre bitteliten, hvilket gjorde at det tok tid. Vi bestemte oss for å holde oss til ett rom og dro madrassene fra soveavdelingen inn i stua.
Tett på Korsbergshytta
"miniovn" for å få varmen med Slalåmbrillene på
Ellers var det fokus på tining (og lading). Det fantes kun joikaboller av boksmat på hytta, så da ble det joika. Ikke det mest velsmakende må sies, men mette ble vi. Lading: Christers store ubesvarte spørsmål den kvelden - hvorfor i heiteste var det ikke mulig å lade, når det fantes solcellestrøm og stikkontakter – spørsmålet forble ubesvart.
Første dag var unnagjort, ikke helt uten strabaser, men vi var tilfreds. Og slik skulle vel turen fortsette….
Dag 2 Tirs 16. feb:
Breisjøseter-Bjørnhollia 34 km
Bjørnhollia: 895 moh
Vi våknet til utrolige forhold! Helt vindstille og minus 4 grader😊. Dagens omgjorte mål, innebar at planen ikke var å gå langt denne dagen, kun 2 km til Breisjøseter, så vi stresset ikke. Kl 10.45 var vi av gårde.
Moro på morran – Christer
kjører sekken i takrenna og får nakken full av snø
Etappen viste seg som nevnt lettgått
med mye flatt og nedover. Snøforholdene var også gode, noe helt annet enn på
etappe 1. 
Rundt oss dukket det opp det ene flotte fjellet etter det andre, blant annet Storsølnkletten nord for oss, 1827 moh.
Ned mot Breisjøsetra var det en litt lei nedkjøring. Det er utfordrende å ploge når scootersporet er smalt, med løssnø rett utenfor og sekk på ryggen. Plutselig fikk løssnøen fatt i skia mi, jeg røkket bakover – og så et skikkelig tryn framover! Var litt redd for hodet mitt etter trøbbel med hjernerystelse i ukene i forkant av turen (fotballskade), men det så ut til å gå bra. Slik så jeg ut et par uker før turen:
Framme etter 2 timer i rolig tempo og 12 km. Breisjøsetra er privat, men selvbetjent, så døra var ulåst. Vi begynte å snakke om å gå videre, for vi følte oss langt fra ferdiggått og klokka var bare 12.45. Men 22 km ekstra var også langt. Vi endte til slutt med å kline til! Dermed ble det en halvtimes rast, og så gikk vi videre kl 13.15.
Neste etappe – Breisjøsetra – Bjørnhollia:
Straks vi begynte å gå, registrerte vi det utrolige - været hadde slått om☹. Det blåste surt nedi dalen, og verre og verre ble det mot toppen.
Fra Breisjøsætra på 950 moh, gikk det oppover i mange km ved foten av Gravskardhøgda 1 767 moh, helt opp til toppen på 1250 moh, der det het Blåsten. Mot toppen kom også tåka sigende, og den var tjukk som graut – på det verste var det kun 50 m sikt. Da er det ille å kjøre nedover. Vi grudde oss til det, for vi skulle 550 hm ned, til Atnsjøen på 700m. Det ble noen fall nedover, men det var ikke så bratt som fryktet. Og litt lenger nede var vi ute av tåka.
Vi kom etter hvert inn i det ordinære løypenettet, og her sluttet merkelig nok all DNT-merking. Er det mulig!? Trodde DNT rødmerket trærne nedi skogen, men slik var det ikke. Vi visste uansett at vi skulle nordover parallelt med Atnsjøen nedi dalen, så det var spennende å se om skisporet skulle dit.
Ett sted var det et T-kryss, og der stod det et morkent DNT-skilt merket "Neset", og det var riktig retning visste vi. Vi gikk derfra i et skispor som gikk parallelt med en vei. Men hvor vi skulle vi brekke av ned til sjøen?
Noen km lenger bort, vendte løypa med ett oppover lia, og her ble det naturlig å gå ut a skisporet og ned på veien. Ved veien så det ut som vi var på riktig plass ifht å krysse videre ned til der vi skulle krysse Atnsjøen. Så vi gikk ned en lang gårdsvei, forbi en gård og videre en skogsvei ned til vannet (Furulundveien). Dette viste seg å være Dalen gård og akkurat der vi skulle gå, så der hadde vi flaks.
Ute på vannet startet speidingen etter kvisting, men intet var å se. Ny usikkerhet satte seg. Vi gikk over til Fagervollen setergrend på andre sida, fortsatt ingen merking. Vi krysset setervollen og fortsatte i et scooterspor videre oppover. Jeg var for så vidt ganske sikker i min sak, men absolutt ingen merking var merkelig. Hvor var rødmerkingen på trærne vi er vant til på Østlandet? 2-3 km oppi der, stod det heldigvis et skilt til Bjørnhollia, en lettelse.
Vi gikk og gikk, og der var det med ett en seter på vår venstre side. Samme sted var det slutt på scootersporet. Men dette lignet ikke på Bjørnhollia. Etter litt studering av kartet, var det klart at dette måtte være Musvollsætra – hvilket betød at det fortsatt var 2 km igjen – i løssnø! Klokka nærmet seg 18, og fram med hodelykta.
Motivasjonen var på dette tidspunkt på bånn, men heldigvis fikk vi like etter øye på DNT-hytta i det fjerne. Det var positivt, for ellers var holdepunktene få og snøen dyp. Vi kom til Gammelsetra som kun er et juv unna Bjørnhollia. Akkurat denne situasjonen var beskrivende for hvor vanskelig det er på vinteren, uten noen form for spor eller merking. For hvor skulle man gå videre for å komme over juvet og alt var «likt» rundt oss? Vi fant til slutt ut at vi skulle gå opp til venstre, og der åpenbarte det seg heldigvis en bro over elva. Så bar det sikk-sakk oppover mot målet.
Bjørnhollia hadde et stort tun med mange bygninger. Ingen skilting til selvbetjeningshytta☹, men vi fant etter hvert fram til den, lå oppe til høyre ved hovedbygningen.
Endelig framme kl 18 etter 34 harde km. Vi hadde greid målet, og humøret steg mange hakk i løpet av kort tid😊.
Inne på hytta var det opplagt hvor vi skulle bo, for det var 2 sengeplasser inne på kjøkkenet. Her tok det heldigvis langt kortere tid å omgjøre fra kulde til varmegrader, og parallelt foregikk middagskokeleringen. Så det tok adskillig kortere tid før vi kunne bare sitte og nyte i koselige omgivelser. Det ble lapskaus til middag, og det smakte digg!
Utenfor økte uværet på, og
håpet var så klart at det gjorde fra seg i løpet av natta.
Dag 3 Ons 17. feb:
Bjørnhollia omegn 12 km
Utenfor pisket vinden, snøen kom vannrett og følt temperatur var nok minus 20. Det å gå det lengste alternativet - om Langglupdalen til Rondvassbu, 20 km, var forkastet for lengst. Så dermed var det klart for Illmanndalen, 12 km til Rondvassbu. Utenfor hadde vi oppdaget et skilt dit, så det var i utgangspunktet betryggende….
Vi startet å gå, men oppdaget fort at det verken var merket eller kvistet. Da ble det å gjette. Vi skjønte jo hvor dalen gikk langt der oppe, men hvordan komme seg dit… Vi baset i mer enn halvmeteren snø – fikk ikke stavtak heller. Gikk 200 m i én retning, tilbake til start, så en annen og til slutt en tredje retning. Da hadde vi gått 1 time og var like langt. Vi så på hverandre og skjønte at dette ikke var gjennomførbart.
Det ble bestemt at vi skulle gå ned lia for å få dekning, for å sjekke både værmelding og mulighetene videre. For å gjøre en lang historie kort: Vi bestemte oss for å gå tilbake samme vei vi kom☹.
Men i løpet av kvelden fikk vi
bange anelser også når det gjaldt å gå samme vei tilbake. For uværet herjet, og
samtidig kalkulerte vi oss fram til at det dagen derpå ville blåse storm i
kastene på "Blåsten". Dermed ble det bestemt å avbryte turen, med
retur til sentrale strøk allerede dagen etter. Men før det en grei etappe på 15
km over sjøen og ned til Atnbrua. Ingen skam å snu er det noe som heter. Men
for første gang hadde vi ikke greid målet, og så klart var vi ikke fornøyd med
det.
Dag 4 Tors 18. feb:
Bjørnhollia til Atnbrua 15 km
Atnbrua: 700 moh
Christer med ett av sine ca 20 fall i løpet av turen😁
Men vel nede på Atnsjøen var det
mindre vind. Det var allikevel tungt å gå, med varierende snødybde helt opp til
40 cm. Det tok dermed overraskende lang tid, selv om det var flatt. Vi måtte stadig
ringe og utsette drosjesjåføren – Christer ved 2. gangsoppringning: "Hei,
det er polfarerne igjen"😊.
Framme kl 14.00. Det ble en hyggelig drosjetur fra Atnbrua de 6 milene ned til Atna stasjon, framme ca kl 15. I god tid før toget skulle gå 15.45.
Dermed var turen over for denne gangen. Tross noen utfordringer med merking/forhåndsinformasjon, trøblete vær og et mål som ikke var nådd, hadde vi gutta vært på tur og storkost oss. Ingenting er som guttetur med trivelig sosialt samvær. Det må sies at DNT ga oss full refusjon for bestilt overnatting på Rondvassbu.
På vei hjem etter nok en tur med minner for livet- så til de grader mest positive
VEDLEGG
Utstyr- og proviantliste
·
4 brød og noe
pålegg. Brød til mandag (kveld), tirsd, onsd, torsd.
·
Fjellski og
staver med bred trinse. Ryggsekk med passe volum til innhold, 60 liter
·
På seg: Skisko,
gamasjer, nettingsuper over og under, bøff, ullunderbukse, ullsokker,
vindtruse, lue, skihansker (tykke). Skalljakke med hette, skibukse (Dæhlie)
·
Til hytta (og
nød): Ett skift ullundertøy, ullsokker, tykke ullsokker, fotposer (mulig å gå
med ute). «Lette inneklær»: Fleecejakke, joggebukse, t-skjorte. Varmejakke
(boblejakke)
·
Vindvotter til å
trekke utenpå skihanskene. Inkl innervott. Alpintbriller, vindsekk
·
Christer tar med
spade, Martin trenger ikke
·
Sovepose,
Liggeunderlag, lakenpose
·
Førstehjelpssaker
med m.a. gnagsårplaster/ sportstape. Ekstra trinse. Paracord
·
DNT-nøkkel og
medlemskort. Kart, kompass, gps, ekstra batteri, kartmappe. Penn, notisblokk,
briller. Bok, øreplugger
·
Toalettsaker,
lett håndkle, vaskeklut, solkrem, toalettpapir
·
Fyrstikker,
hodelykt. Termos, mat for dagen og drikkeflaske. Penger/kort
·
Skismøring
(Martin tar med det vi behøver). Mobil-lader, powerbank
