Finnmark – Porsanger – Lakselv – Stabbursdalen np
-
28. juni til 5. juli 2018
Dag 1:
Etter mange dager med pakking og adskillige innkjøp, var vi omsider
klare for 8 dagers tur til Finnmark – Porsanger – Lakselv – Stabbursdalen NP. Lillian,
fru, kjørte oss til flyplassen med avgang torsdag 28. juni kl 17.50. Litt
trøbbel gjennom sikkerhetskontrollen – Lukas hadde både smørpakke og meitemark
i håndbagasjen! Smøret måtte bli igjen sørpå, mens meitemarken fikk bli med!
Egentlig ikke så viktig med meitemarken heller skulle det vise seg, for vi gikk
i samme fella som alltid – det er slukfiske det dreier seg om på tur til
langgrunne vann i Finnmark. Lukas hadde også med seg flunkende nytt
fluefiskeutstyr – som heller ikke ble brukt noe særlig.
«Innenfor murene»
spiste vi deilig pizza på Jamie Oliver, med god drikke til – feriefølelsen slo
inn for alvor. Vi hadde dratt hjemmefra 15.40 og hadde i grunnen svært godt med
tid. Det viste seg også etter hvert at flyet var 40 min forsinket, uten at det ble
så fryktelig negativt. Vi koste oss på tur uansett.
Gutta klare for tur! Farfar, Lukas og jeg
En relativt varm vår i Lakselv, gjorde at alle muligheter
for terreng lå åpne for oss. Som vanlig hadde min kollega Ulf-Inge Hegge foret
oss med mange gode turalternativ. Han ivret for dette området – og det ble det,
men først bestemt på flyet oppover av alle tre i fellesskap.
Etter ankomst Lakselv var det å skifte klær og pakke om. Det
er utfordrende med 20 kg som vektgrense når man flyr med Norwegian. Mye må
pakkes i håndbagasjen (grense 10 kg) og så flyttes over etter landing.
Det var ingen i drosjekø, så tur fikk vi rimelig kjapt. Så
bar det bort på Coopen for å handle smør samt Essoen for å kjøpe rødsprit. Vi
kjøpte 2 flasker denne gangen. Egentlig hadde det gått helt fint med 1 flaske.
Det er tross alt raskere å varme opp vann med bål. Men slikt er også
væravhengig, ikke alltid lett å få fart på bålet hvis det regner/blåser.
Videre derfra var det 30 min å kjøre, meget hyggelig
drosjesjåfør som fortalte villig vekk på veien oppover, slikt skaper trivelig
turtemperatur det også. Regninga ble på 950 kr.
Dag 1: 5 km, 90 hm
Denne gangen var vi i et område med et godt oppkjørt
ATV-spor sentralt plassert i midten av terrenget. Følelsen av villmark var slik
sett litt mindre enn før, særlig første kvelden da vi stadig hørte ATV-er på
avstand. Men fiskeopplevelsene kunne vel allikevel bli større enn på tidligere
turer…. (?)
Vi gikk av gårde kl 21.45 og var framme 23.25 etter ca 5 km
gange. Vi startet fra 70 m.o.h og etter passering ei myr på 160 moh, bar det
nedover igjen til 110 moh. Vi satte opp campen ved utløpet av en elv. Teltene ble reist, og det første bålet knitret
etter kort tid og et deilig pølsemåltid kunne fortæres. Vi fant det best å dele
ut «Lars Monsen»-gavene allerede ved det første leirbålet, for gavene kunne
være nyttige ting på turen. Jeg fikk turkopp, liten og stor fra Farfar, Lukas
fikk nytt fluesnøre fra meg til sin nye fluestang, og Farfar fikk turbestikk av
Lukas. Dette var fine gaver som ble satt pris på!
Farfar fikk litt tyn for pakkingen: Boss deodorant var med –
han trodde det var myggdeo – like fullt hadde han med 2 andre myggflasker i tillegg
– erre muligJ
En forseggjort treboks til meitemark var også med - vi hadde jo kjøpemark i de
grønne boksene, så det vakte også litt munterhetJ Like muntert ble det ikke
da det ble klart at liggeunderlaget hans var uteglemt fra pakkingenL. Men det skulle senere på turen, snu til noe positivt…
«Lyset stod fortsatt på», så det tok ikke lang tid før vi
alle var i gang med fiskingen. I vannet virket det litt nytteløst i nærheten av
campen – det var langgrunt på lys sandgrunn. Så da fisket vi oss oppover elva
isteden. Elva var grunn, med lys sandbunn også der, men
det nappet nå og da allikevel. Jeg fikk en brukbar 350-grammer. Ellers ble det en
del smålåten fisk.
Jeg så på klokka - fiskingen ga ikke det helt store, så da
returnerte Lukas og jeg for å legge oss. Farfar så vi ikke noe til.
Vi kom tilbake til leiren, Lukas kom seg i «posen», mens jeg
begynte å tenke; «Hva hvis Faffen hadde skadet seg?» Klokka nærmet seg 3. «Hadde
han fått på fin laks og slet med å få den opp» – var det det som opptok tiden
hans?
Jaja, det var bare å komme seg ut på leit. Et stykke oppi
der fant jeg ham. Det hadde ikke skjedd annet enn at han hadde blitt litt ivrig
med å fiske 150-grammere. For et herlig livJ
Dag 2: 5 km 140 hm
Vi tok utgangspunkt i værvarslingen da vi planla videre tur.
Det skulle blåse stiv kuling fram til og med lørdagen. Så da ble opplegget
deretter, med camping i skogsbeltet. På kartet så vi mange interessante vann på
andre siden av elva, men hvordan ville det bli å krysse elva? Eller skulle vi
gå på den andre siden av elva og krysse en annen elv isteden?
På vei mot brua ble det litt fisking i den fine kulpen
nedenfor brua. Da kom det et same-par i 50/60-årene kjørende på ATV. De stoppet
og slo av en prat. De kunne fortelle at det var nærmest uframkommelig på
venstresida av elva oppover, slik at det var bedre å holde høyre der det var
sti og seinere vade over elva. Det hørtes jo greit ut så da ble det slik.
Vi fisket videre oppover elva. Den ble finere og finere for hver
meter som gikk med idylliske kulper og fine områder. Jeg landet turens første
halvkilos i en av dem😊.
Tross advarsler fra Lukas gikk det dessverre galt med stangtuppen til Farfar. Han gikk med spinneren hengende i stangtuppen. Da det ble hekt i en busk, ble det stangknekk samtidigL. Vi hadde ingen reserveløsning så da ble det litt kortere stang.
Litt høyere opp, kom vi til en fin plass med pittoreske rød hus på et tun.
Der var det også en fin fiskeplass. Plutselig ropte Lukas på
håving! Han hadde på fin fisk! Litt senere gled en flott 850-grammer inn i
håven! Ny ørret-pers med god margin! Dette var en god start på turen!
Vi fortsatte videre, og etter hvert ble det klyving av berg.
Lukas og jeg kom til en superfin kulp nedenfor en foss. Samme plass fant vi et
sted vi antok det var mulig å vade elva. Farfar så vi ikke noe til… - borte
igjen!
Vi fisket over kulpen, utrolig nok uten napp. Lukas begynte
med bålet, kanskje Faffen ville se røyken og skjønne hvor vi var. Men ingen Farfar
dukket opp, så det betydde ny leteaksjon. Jeg gikk opp ovenfor fossen, og da
hørte jeg han ropte. Dermed gikk det bra denne gangen også, og vi fikk samlet
troppene til lunsj.
Men ville turen over elva gå bra!? Vi hogde til vadestokker
og gjorde oss klare. Jeg gikk først med
egen pakning. Vannet gikk opp til kneet, men det var rimelig sterk strøm midt i
elva. Heldigvis ga underlaget utrolig godt grep, det var som å gå på filtteppe!
Jeg gikk tilbake etter pakningen til Farfar og fiskestengene. Farfar valgte å
gå med sine lange støvler på. Det gikk tålelig greit med han også, men vannet
skvatt over støvlekanten og han ble våt.
Så gikk jeg tilbake etter Lukas, og vi leide over elva. Han
synes bare det var gøy og ville nok helst greid seg aleneJ Dermed var vi ferdig
med elva, også fiskemessig. Men dagen hadde gitt noen fine fisker:
Vi gikk totalt ca 5 km den dagen. Ikke veldig langt, men
kupert terreng og drøye pakninger, gjorde at det ikke akkurat gikk fort av
gårde. Vi fant en super teltplass midt på vannet (sørvest), med et stort
furutre som lå på bakken, men var levende, tvers over leiren. Det ga både le
for vinden, samtidig som den var god å sitte på. Fine plasser for teltene fant
vi også.
Vi gikk og kastet en del i vannet. Det var langgrunt, med
ganske bitevillig fisk. Etter hvert ble det klart at vannet nok var
overbefolket, for vi merket ikke noe til fisk over 400g. I senere samtale fikk
vi høre at dette tidligere hadde vært et godt fiskevann, men så hadde
Finlenderne rykket inn og fisket ut den store fisken – stakkars Finlendere som
får skylden for all elendighet!
Dag 3: 15 km, 250 hm
Dagen etter var målet å gå oppover i terrenget. Etter tips
og suksess på tidligere turer med små vann, var planen også å streife innom en
god del pytter på veien. Håpet var så klart stor ørret og forhåpentligvis også røye.
Hovedvannet lå like over tregrensen så det passet fint at vinden hadde løyet
litt. Og været var ellers fint. Vi gikk slakt oppover, og det var lettgått og
fint terreng. Uten pakningen på ryggen var det også befriende lett å gå.
Det første småvannet var et svært langgrunt myrvann, og vi
så ikke tegn til liv. Deretter gikk vi til hovedvannet. Vi hadde ikke kastet
lenge, før det smalt på en kilosfisk hos Lukas. Ikke mange sekundene etter røyk
snøret! Bruken av multifilament i det grunne og steinete vannet, var nok
medvirkende til senebruddet. Nappet var imidlertid viktig for motivasjonen, for
det varte og det rakk før neste kontakt med fisk. Så endelig napp på
sildesluken. Fisken tok dypt og langt ute, og ei nydelig røye på 500g gled
etter hvert inn i håven. Ingen fisk er så vakker som røye! Ny 5.-pers var det
også. Ikke lenge etter hadde Farfar fin fisk på sluken! Enda større denne
gangen – 600g – nestpers-tangering for hans del (på tidligere tur fikk han røye
på både 900 og 600g).
Deretter tok vi lunsj, uten bålern denne gangen. Det blåste en del så vi pauset bak en stor steinblokk. Allikevel hadde vi på skrått fin utsikt utover det idylliske vannet:
Etterpå syntes Lukas det var litt brysomt med vinden, så han
prøvde seg i et lite vann bakenfor. Han kom tilbake etter kort tid uten suksess
- og svært ulykkelig – stangtuppen hadde på uforklarlig vis knekt da han
droppet stanga ned på bakken! Litt trøst måtte til. Ikke lenge etter kom en ny
fadese for dagen – han hadde mistet lua, og bøffen var på avveie! Han far måtte
til og gikk tilbake for å sokne, men ingen plagg ble funnet. Bøffen kom
imidlertid for en dag litt seinere, og stangtuppen fikk en ganske vellykket
reparasjon med sportstape. Den ble velfungerende!
Vi fikk noen ørret, før tida var moden for å forlate det
flotte vannet og ta noen nye småvann på tilbakeveien.
Ved neste vann tok vi en ny rast, med bål og steking av
kvartkilosene vi hadde fått. Så var vi klare til dyst igjen. Vannet vi lå ved
så innbydende ut og var av brukbar størrelse (ca 400 m langt). Men ingen fisk. Deretter
fisket vi oss gjennom en rekke små vann. Men det var også små fisk. Lukas var
fornøyd uansett, for han fikk ørret på fluestanga, og det er alltid stas.
Så kom vi til et lite vann, ca 250 meter langt. Vannet var
fortsatt lite, men så mer interessant ut enn de foregående. Livløsheten i
vannet tydet imidlertid på det motsatte, for ingen vak var å registrere. Jeg
tok et par kast, og merket fisk, men den satt ikke. Så kastet Faffen og jeg
samtidig, og pang – fisk hos begge to. Og det var stor fisk! Lukas ilte til for
å håve. Min kom inn først – en flott 700 grammer ble landet i det lille vannet.
Morsomt!
Farfar holdt på lenger med sin fisk, og Lukas løp videre for å håve også der. Den dro ut og inn, og det tok litt tid å få den opp. Da den til slutt måtte gi tapt, var det nærmest et sjokk å se at dette var fisk over kiloen! Vekta dro seg helt ned til 1.140 gram, og solid pers for Farfar, kun 10 gram bak min egen pers! Og den største ørreten jeg har sett på land på Finnmarkstur!
Jeg så et brukbart vak innved land litt bortenfor, og tok et
kast langsmed sivkanten. En ny fin fight var i gang! Og snart lå en flott
800-grammer på bakken. Og slik fortsatte det. Vi har aldri opplevd maken til
drømmevann!
Lukas var ikke helt fornøyd. Han hadde stort sett vært den
som håvet. Han sa at dette hadde vært en dårlig dag (stangbrekk, luemist), og
nå fortsatte det her. Klokka var over midnatt - han var kald, trøtt og lei og
ville avslutte. Jeg ba han være tålmodig og bare fortsette nå som vi hadde
kommet til drømmevannet! Han fortsatte, og plutselig var det fast fisk! Og
hvilken fisk – den dro ut og inn og så enormt fin ut. Vi fikk den håvet og var
spent på vekta – 1130 gram – kun 10 gram bak Farfar:
Fisken var særdeles velkondisjonert og vakker i fargene.
Allerede i 12-års alder hadde Lukas altså passert kilosgrensa, og det med en
vanvittig flott fisk! Han fikk også 1 til, Farfar fikk 2 totalt, og jeg fikk 4
totalt:
|
3006 |
Martin |
Ørret |
1 |
900 |
Myran Mira |
" |
Kveld |
Fantastisk vann. |
|
|
||||||||
|
" |
Martin |
" |
1 |
850 |
Seb 14 |
" |
Sen |
på hans første og mitt 3.
kast! Jeg mistet også en på 8-900 g! |
|
kveld |
Vannet var ikke mer enn ca 250x50
meter. |
|||||||
|
" |
Martin |
" |
1 |
750 |
Seb 10 |
" |
" |
|
|
|
|
|||||||
|
" |
Martin |
" |
1 |
700 |
Seb 10 |
" |
" |
Den første min på 700 og
Farfars største (se nedenfor) tok samtidig |
|
|
|
|||||||
|
" |
Lukas |
" |
1 |
1 130 |
Sebile 10 |
|
" |
Lukas fikk på 1.160! Og 650 på
sin Sebile rosa 10. Utrolig kult at han |
|
|
passerte kilosgrensa for
første gang! |
|||||||
|
" |
Lukas |
" |
1 |
650 |
Sebile 10 |
|
" |
|
|
|
|
|||||||
|
" |
Kjell |
" |
1 |
1 140 |
Spinner |
|
" |
Farfar fikk på 1.140 og 500! På sin store bronsespinner |
|
|
med røde prikker. 10 g foran
Lukas |
|||||||
|
" |
Kjell |
" |
1 |
500 |
Spinner |
|
" |
|
|
|
|
|||||||
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Vel tilbake i leiren var det sent på natt. Vi fyrte opp et
kjapt bål, fikk i oss noe næring og krøyp til køys.
Dag 4: 9 km, 500 hm
Morgenen etter våknet vi til enda varmere vær. Sola lyste
mot oss, og det ble varmt inne i teltet. Etter litt bålkos, var det klart for å
rive leiren vi var blitt så glad i, tross i at vannet ikke var all verdens
fiskevann. Fiskestengene ble også rigget ned, for nå skulle det gås. Vi
passerte elva samme sted som forrige gang, og vadingen gikk som sist – litt
utfordrende i hovedstrømmen, men vi kom oss over uten dramatikk denne gangen
også.
Deretter ventet noen drøye høydemetre for å komme opp på
hovedstien. Det var tungt å gå oppover skråningen:
Lukas ble hengende litt etter, og det var tydelig at den
lange turen dagen i forveien satt litt i kroppen. Vi tok godt med pauser, og satt bare og nøt
det praktfulle været, den fine utsikten og de flotte fjellene med stadig
sterkere fremtoning jo høyrere vi kom i terrenget.
Da vi etter hvert begynte å nærme oss dagens siktemål, ble
det klart at det var rigget en større camp med folk ved det bedre vannet nedre,
nærmest stien. Vi skrådde derfor bort til det øvre vannet. Det er alltid et mål
å legge leiren nære vannet, men den eneste aktuelle plassen vi så, var ved
enden av vannet. Faren for vind var stor her, men så lenge det ikke blåste mer
enn nå, var det veldig fint. Vi jobbet grundig med bakken der teltet skulle
stå, for dette var etter planen siste camp for hele turen.
Vel ferdig med gjøremålene, var det tid for noen kast i
vannet ved elveutløpet. Det var svært mye grunn stein et stykke ut. Jeg tok
noen kast, uten å kjenne noe. Kastet så over området igjen, sektor for sektor
og midt mellom steinene, hogg det på! Det blir litt brutalt når det hogger så
nærme og så grunt. Det var også en flott fisk! Lukas hoppet utover steinene
fram til der jeg stod for å håve, og snart gled den flotte fisken inn i håven.
Den så ikke ut til å være kilos, men var heller ikke langt unna: 920g (45 cm)!
Det var faktisk (på det tidspunktet) min største Finnmarksørret noen sinne (5
turer).
Snart var vi i gang alle 3. Ingenting ante vi om vannet på
forhånd, men for et vann! Flere pene fisker ble landet den kvelden. Farfar fikk
på 740 og 350, Lukas på 650 og jeg på
530 i tillegg.
Dag 5 – fiskerunder ca 8 km
Det var varmt på morgenen, en svett start i teltet – da var
det deilig med litt lauging i vannet, som fortsatt var iskaldt! Ingen shorts
var pakket med, for det har jeg aldri trengt på Finnmarksturene før. Lukas
lyste opp, han hadde 2 – for 1 var gjenglemt i teltet etter forrige tur😊. Litt trang for meg,
men funketJ.
Jeg tok stanga og gikk på de flate store steinene utover for
å få et «morrakast». Lukas fant fram kameraet og knipset et bilde som til de grader
illustrerte hvor storslagent vi hadde det på over 400 meters høyde i
Stabbursdalen nasjonalpark:
Og pang – det nappet i tillegg – kjøring av ny stor fisk
mellom steinene ved utløpet! Var det kilosfisk denne gangen? Ikke langt unna
viste det seg – klokket inn på 960g! Fantastisk start på morgenen – hva ville
dagen bringe?
Frokostbålet freste raskt opp og snart kokte kaffevannet.
Ikke lenge etter fikk vi en ny naturopplevelse – en majestetisk
elgku kom luntende rett mot leiren. Vi ble overrasket, noen utbrudd kom og da
ble den vár oss og skiftet retning mot de andres camp.
Lukas var tydelig på at vi skulle ned og besøke den andre
campen. Som alltid i villmarka er ikke jeg supergira på å menge meg, men
skjønner jo såpass at slik er mitt gen, og at treffene alltid blir hyggelige
allikevel.
Vi tok stengene og gikk mot det nedre vannet. Underveis
prøvde vi å kaste litt i bekken. Tross lav vannføring, var det noen loner der
det potensielt kunne stå fisk. Lukas hadde noen napp, men det var ikke de store
fiskene.
Vel nede ved vannet fisket vi oss i retning de andre. Rett
nedenfor campen deres hogg det på til de grader! Denne var enda større enn de
foregående. Etter hvert nærmet den seg noe. Det var så klart vann at vi så
fisken klart framfor oss selv om den var et stykke unna. Her var det snakk om
minst 1,5 kg! Men nei, der glapp den! Ergerlig, det hadde blitt ny pers!
Vi ruslet opp til de andre. Det viste seg å være 6 karer på
tur. 3 av dem hadde tidligere på dagen forsøkt seg på fjelltur opp «Volum-Jonas (Fjeld)» som vi yndet å kalle
fjellet. De hadde måttet gi opp ettersom oppstigningen ble startet for tidlig,
og det ble for bratt. Området er meget spennende med tanke på fine topp-turer,
med mange muligheter! 2 av de 3 var fortsatt på tur - fiskende rundt «vårt
vann». Så da var det 4 igjen i campen. 2 var fra Finnmark, og 2 var sørfra
(tror det var Drøbak og Sarpsborg). Den ene var profesjonell guide fra
Honningsvåg, hadde blant annet ansvar for eventene i TV-programmet 71 grader
nord. De hadde blitt kjørt opp med 3 ATV-er og hadde rigget seg til med 2
lavvoer. Gruppa kalte seg «MeiteMackens» venner. De stod da også med hver sin
frokost-Mack i hånda da vi komJ
Vi ble tatt meget godt imot og ble skjenket bålkokt kaffe til de voksne og
pepsi-max til Lukas. Det smakteJ
Det kom etter hvert for en dag at Faffen var uten
liggeunderlag, og da fikk han en flott gave – et reinsdyrskinn fra Drøbak-karen!
Det kom godt med for en støl rygg.
De kunne berette om at dette var et vann som tidligere var
fisketomt. For ca 20 år siden ble det gjennomført helikopterutsetting av fisk i
andre områder. På vei tilbake hadde helikopteret en pose igjen. Den hadde
tilfeldigvis blitt droppet her, og vannet hadde i etterkant ikke hatt fokus. Noen
år senere blomstret fisket. De mente gjennomsnittsstørrelsen hadde gått noe
ned, men at det fortsatt var snittstørrelse på trekvart kilo. Som vi har hørt
flere ganger før - skylda for nedgangen ble lagt på Finlenderne. Har aldri sett
en kar fra Finland her jeg, men….
Videre innover vidda kunne de fortelle at det var harren som
rulet – det var vann på vann med kun harr. De fortalte også om en interessant
sak vi ikke hadde hatt fokus på: Ei åpen hytte ved et stort vann lenger inn i
dalen. Vi hadde jo tenkt oss til det vannet, så det lød forlokkende med hytte.
Hytteovernatting ble målet for neste dag!
Etter passiaren fisket vi oss tilbake mot vika ved
elveutløpet i Vuolit. Det tok ikke lang tid før det ble ny Finnmarks-pers på
ørret igjen for mitt vedkommende: 980g! Ny kilosfisk kan man vel si, og
fryktelig moro. Men fortsatt hadde jeg ikke brutt den magiske grensa. Lukas og
jeg fikk også hver vår trekvartkilos, i tillegg til at han knep 2 kvartkiloser.
Vi vendte tilbake til teltet for å ta lunsj. Så skulle vi
ned igjen for en ny runde. Faffen hadde fått en forkjærlighet for det øvre
vannet – og særlig bredden på andre sida for campen. Han startet derfor der før
han kom etter oss. Der knep han en ny stor fisk! Gjennom hans 74-årige liv, ble
det ny nestpers på ørret: 880 gram!
Runden vår der nede ga ikke det helt store, tydelig at
fisken hadde blitt dorsk i varmen. I elva fikk jeg plutselig øye på en diger
ørret. Det var omtrent ikke plass til den mellom steinene. Lukas og jeg prøvde
å fange den med håven, men da fant den en liten sprekk den forsvant i.
Det ble stort sett
«fang og slipp» på turen. De ble gitt god pleie av Lukas før de svømte av gårde
På kvelden ble det enda en fiskerunde. Denne gangen stod det
øvre vannet for tur. Vi hadde ikke hatt en ordentlig økt der, bare kastet litt
hist og pist. Bettet var imidlertid ikke det helt store. Det blåste ganske
kraftig, og det var utfordrende å få fisken til å sitte når det beit. På
«bortre langside» fikk jeg se en halvkilosfisk ligge død i vannet. Merkelig. Jeg
bestemte meg for å prøve å få tak i den. Jeg satte på en stor møresilda, 27
grams og tok noen 2-3 meters kast for å prøve å huke den. Bang, der var det
fast levende fisk isteden! Men glapp etter litt kjøring. Prøvde igjen med et
2-meters kast. Bang – ny sprelling på kroken, denne gangen en større fisk som
vi etter hvert fikk håvet: 850 gram! Hvorfor stod de 2 ørretene der ved siden
av sin døde kamerat???
Lukas hadde kommet til og bestemte seg etter hvert for å
vasse ut og hente den døde fisken. Kaldt vann, men han vasset ut og fikk tak i
den med håven. Den hadde ikke ligget lenge, og viste seg å ha brekt nakke!
Slikt er trist å se, virker som det var tenkt kultivering (?). Feil synes jeg
på en såpass stor fisk – 600g. Men nå ble den mat for oss istedenfor.
Faffen hadde fått ørret på 600g, men Lukas fortsatt ikke den
kvelden, og det begynte å bli sent. Han fikk noen oppmuntrende ord om å stå på
videre, og da satt den: 710 gram!
Varmt, over 20 grader
på dagtid – men fortsatt litt kaldt på kvelden
«Volum-Jonas Fjeld»
markante krans
Dag 6: 11 km, 50 hm
Solen strålte fortsatt – shortsvær og knallvarmt! Dagen
startet igjen med en kattevask blant de store blokkene i vannet – forfriskende!
Hytta var dagens mål, men på veien var det fisking langsmed det nedre vannet et
stykke. Det var så vidt krusninger på vannet, kanskje litt for lite til gode
fiskeforhold (?). Lukas og jeg fisket på hver vår side av elva. Han satt seg
fast og gaulet «kan du komme og hjelpe?». Ropet kom samtidig som jeg kastet
retning han. Jeg ropte «nei, det er for langt» - i neste moment huket jeg sena
hans og så var han løs! «Tulla», ropte jeg.
Lukas fikk noe småtteri ved elveutløpet, men deretter gikk
vi lenge og kastet uten kjenning. Så kom vi til en halvveis odde ut i vannet,
som gjorde at vi kastet litt lenger ut.
Der smalt det på igjen! Den tok kloss i land mellom blokkene,
og det ble noen fine utras. Lukas og jeg hadde begynt å kjøre fisken på den
måten at vi løsner litt på slurebremsen etter kroking, for på den måten å få
flere og lengre utras, både for å slite fisken noe mer ut før landing og så
klart oppleve at moroa varer litt lenger. Etter hvert ble den sliten og en
flott ørret gled inn i håven – var det kilosfisk denne gangen? Yes – 1.020 gram
– min 3. største ørret gjennom tidene(på det tidspunktet)😊. Endelig var jeg med i
kilos-klubben på turen jeg også! Samme sted knep vi flere fine fisker, jeg på
600 og 500 – Lukas på 500.
Faffen var fiskeløs og hadde fisket seg stadig lenger unna
oss. Husket han ikke at vi skulle brekke av vannet retning hytta. Lukas og jeg
gestikulerte, ropte og begynte å gå oppover. Merkelig, virket som han så oss,
men han ble sittende. Kommer sikkert etter tenkte vi.
Det var fint å gå selv om vi gikk i terrenget. Her og der
var det litt høyere viergress, men det gikk greit. Vi gikk skrått oppover
retning ATV-sporet.
Lukas og jeg kom på veien fram til ei hytte. Vi skjønte etter
hvert at det ikke var riktig hytte, for den lå ikke ved et vann. Det viste seg
at det var de 2 samene vi hadde møtt nede, men det skjønte vi ikke med en gang.
De holdt på med å vedlikeholde reingjerdene som bukker under for mye snø. 5
ATV-er føk rundt.
En av dem kom kjørende rett mot oss – vi stilte oss opp for
å hilse, men mannen så iskaldt rett framover og fortrakk ikke en mine da han
passerte! Like etter snudde han og kom etter oss igjen. Tenkte som så at dette
kan bli ugreit. Men nå lyste han opp og lurte på om vi ikke var dem han hadde
møtt tidligere i uka. Nei sa jeg, for jeg kjente han ikke igjen uten lue.
Dessuten hadde han klippet deler av skogen med nesehår som hang ut av «boret»
sist vi møttes. Men Lukas dro kjensel og snart kunne jeg bekrefte at det var
oss ja. Vi hadde en ny hyggelig prat om
løst og fast. Men vi fikk med oss også her at Finlendere ikke var vel ansett,
kanskje det var det som hadde gitt «hilsetrøbbel» litt før der (?)
Faffen så vi ikke noe til, så vi bestemte oss for å ta
pause. Etter en stund kom en fortvilet Farfar oppover. Fortvilet over at vi
hadde gått fra han, men etter litt trøst var alt i orden igjen. Han hadde hatt
back clash da vi forlot han, så han fikk ikke gått etter. Og han ble usikker da
han så hytta til samene. Han hadde banket på døra og spurt om veien. "Det
er bare å følge løypa!", var beskjeden. Faffens forsøk på å få flere
oppklarende svar, ga han kun «Jatta» som respons, men allikevel kom han seg på
rett vei igjen.
Litt lenger framme kom vi til hytta. Vi hadde da gått ca 4,5
km fra leiren. Nydelig sted, med perfekt beliggenhet i forhold til naturskjønne
omgivelser:
Hytta er omgitt av praktfulle fjell med helt spesielle trolske
og magiske tegninger i fjellsidene. Her kan overtroen og fantasiene få fritt
spillerom. Man blir aldri mett av å se på dem. Hva er det vi ser? Vi ble i
hvert fall enig om at vi så oe gorillaaktig trone over oss:
Det var et krav for å få tillatelse til å sette opp hytta at
den skulle være åpen for alle. Det høres kanskje voldsomt ut, men det er lite
trafikk så langt inn på fjellet.
Vi gikk gjennom hytteboka i detalj, og det var flest besøkende
på senvinteren (mai), på jakt etter storfisk på isen. Sommerstid var det minimalt
med besøk. Vi lette så klart etter beretninger om fangster samtidig. Kun 2 fisk
var landet sommerstid i følge denne hytteboka (fra 2013), men begge var over 2
kg! Slikt gir optimisme, selv om det var klart at det ville bli en «kaste-utholdenhetsprøve».
Hytta bestod av oppholdsrom og soverom med 4 køyesenger. Det var dobbelt opp
med madrasser, så flere enn 4 ville også gått fint. Det var i det hele tatt en
enkel, men svært trivelig hytte. Været var imidlertid fortsatt fint, selv om
det hadde blåst opp, så vi tok Real-Turmat-middag ute.
Så var det klart for litt fisking. Lukas startet med å kaste
sluken langt over utoset. Men det var supergrunt, og han satt fast sin kjære
Møresilda. Da var det bare en ting å gjøre – vasse over og løsne sluken fra
andre sida. Han stabbet utover. Det var steinete og tok tid, men svært grunt.
Men så – temmelig dypt. Uansett kom han seg over på andre sida. Det var
vanskelig å kommunisere med han, for det bråkte fra elva. Han løsnet sluken og
gikk tilbake. Men han kom ikke etter meg for å fiske. Jeg stod og kastet på
andre siden av en vik der og gikk opp til hytta for å se etter han. Han gråt og
hadde blitt usigelig kald og våt. Ikke noe fisking på han den kvelden. Isteden
ble det grisebikking. Vel fortjent, det tar på en 12-års-kropp på ekspedisjon i
Finnmark.
Jeg gikk og kastet. Det var enda vanskeligere å fiske her
enn i de tidligere grunne vannene. Det var svært grunt og litt uforutsigbart. Flere
sluker ble mistet. Møresilda går litt høyere i vannet enn Spesial/Sebile og var
å foretrekke. Spinner kunne også gått fint, for det var innved land det slo seg
på fisk. Men med motvind føltes det litt håpløst å kaste så kort med spinner.
Så da ble det Møresilda så lenge jeg hadde flere i slukskrinet. Plutselig hogg
det voldsomt kloss i land! Men det glapp like raskt! Dette var fin fisk!
Jeg kastet meg bortover til et bekkeutløp. Der ble det
action! Det formelig kokte av småfisk. Jeg fikk opp 7 av dem, men det var
tydelig at det også var storfisk som jaktet de små. Jeg så voldsomme ryggfinner
og noen virvelstrømmer som tydet på stor fisk. Plutselig hogg det da også på
hos meg, men like fort slapp det. Må ha vært noe gromt! Faffen merket ikke noe.
Så var det senga! Å du verden så deilig det var! Alle 3 lå
som bevisstløse og sov i 11 timer! Må si det er helt perfekt å flette inn en
hytteovernatting midt i en uke med telting for øvrig. Vi storkoste oss og er
evig takknemlig for at det finnes noe slikt. Hytteovernattingen passet bra også
i forhold til at vi på kvelden fikk turens eneste regnbyge. Den preller av på
ei hytte.
Dag 7 20 km
Dagens hovedmål var de små vannene i nærheten. De så
interessante ut, med bekkeforbindelse ned til det store vannet. Men først
skulle det bli en kasterunde på stor-vannet. Drømmen om 2-kilos levde i beste
velgående fortsatt! Jeg mistet min siste Møre-silda og gikk over til en blank
12 grams spesial med røde prikker. Denne har egentlig hatt en fluekrok, men
erfaringen har vært at den kroker usannsynlig dårlig. Jeg satte derfor på en
skikkelig treblekrok. Jeg gikk og kastet bortover, og da capo – stor fisk
glipper med en gang! Tror problemet er at når det biter 1-2 meter unna land,
blir man for overrasket og gir et for kjapt tilslag. For når det samme gjentar
seg så ofte, er det et mønster. Mulig også fisken tar litt annerledes kloss i
land. Da ble det klart for meg – jeg kan ikke mislykkes på stor fisk 3 ganger
og forvente å få en ny sjanseL
Pang! Men der beit det igjen, på nytt rett ved land. Man
skvetter så inni granskauen når det biter så nærme! En spennende fight fulgte –
det var faktisk fast fisk! Faffen og Lukas ilte til og fulgte med på den
spennende kampen. Det var ingen 2-kilos, men den måtte da være over kiloen….?
Jubelen stod i fjellveggene, da Lukas foretok en perfekt håving og fisken var
på land! 1.070 gram! Ny nestpers for mitt vedkommende og for en praktfull ørret
– kraftpakke!
Vi fisket litt videre, men merket ikke noe mer. Så begynte
vi å gå oppover bekken, mot småvannene. Dessverre hadde vi glemt kartet på
hytta. De første vannene vi kom til hadde ikke forbindelse til bekken og så
grunne og livløse ut. Vi gikk og gikk, og da vi til slutt kom fram til vannet,
viste det seg at bekken gikk utenom. Det gikk riktignok en liten å fra vannet
og til bekken, men vi var usikre på om det kunne gå fisk der, for det var tett
med siv ved utløpet. Vannet virket livløst det også. Vi kastet litt, og Lukas rakk
å miste en sluk i det svært grunne vannet. Kunne det være muligheter enda
høyere opp? Vi gikk litt videre oppover, men min motivasjon var borte så lenge andre
vann lå og murret i bakhodet. Da vi tittet over neste åskam og fikk øye på en
hytte og en lavvo, ikke et nytt vann, gjorde vi vendereis. Vi avtalte at jeg
skulle stikke i forveien for å fiske noen 200-grammere til middag, for vi hadde
tatt med oss for lite mat. Som sagt så gjort. Jeg prøvde og prøvde, men fikk
bare 1. Det må sies at jeg også hadde et sterkt ønske om å ta med kilosfisken
min helt hjem til Gjerdrum, så da fikk vi heller sulte litt.
Vel tilbake på hytta hadde imidlertid de 2 andre skurkene
forsynt seg av Karins spiskammers. Gamle sjokoladeegg som for lengst var gått
ut på dato, kjekspakke og noen knekkebrød ble ranet og spist😊. I tillegg spiste vi
den vesle fisken og det vi hadde igjen av mat for øvrig. Vi skrev om det i hytteboka
og la igjen det vi hadde av penger, 100 kroner.
På vei tilbake stakk jeg av fra stien uten at de andre merket det for å ta noen kast i det jeg oppfattet som en veldig fin kulp i elva. Det beit i ett sett, men ville ikke sitte. Tror ikke fisken var all verdens stor.
Været var meget spesielt denne dagen. I løpet av en halv dag
oppfattet vi at vinden hadde ikke mindre enn 4 forskjellige retninger, dvs alle
de fire – nord, øst, vest, nord. Omskiftelig i fjellet vet man at det er, men
fire ulike vindretninger er spesielt. I tillegg kom det kald tåke i enkelte av
dalførene. Dersom tåke traff der vi var, ble det brått kaldt og droppet kanskje
så mye som 10 grader.
Ved Nedre-vannet var målet å fiske tilbake igjen på østsiden,
den siden vi ikke hadde vært til nå. Det var imidlertid kraftig vind og få
egnede plasser. Flere ganger hadde jeg pen fisk på i korte øyeblikk, men ingen
ville bli med opp.
Så kom Lukas og jeg til en fin plass. Vi kastet langt ut, og
der smalt det på gang på gang. Rett etter hverandre dro vi hver vår kilos-ørret!
Vi ble litt lurt på min fisk. Jeg hadde greid å skru slurebremsen løsere enn
jeg var klar over. Det tok evigheter å få den inn, og det ble utras på utras!
Den velvet seg også på et tidspunkt og vi var sikre på at det var 2-kilos. Men
litt nærmere så vi vi at det var kilosfisk det var snakk om. 1.060 gram – min
3. største gjennom tidene! Lukas sin var rett bak – 1.050 – hans nest største
på turen og totalt sett😊.
Faffen forble fiskeløs igjen. Det har røynet på i
slukskrinet hans de siste dagene, har benyttet en godt brukt 7 grams sluk med kort
kasterekkevidde.
Oppsiktsvekkende - i fjor fikk jeg kilosfisk i Bindal, men før
det kun 1 kilosfisk på alle mine leveår, nå 3 stk på ett døgn! Uvant kost for
«småfiskemannen».
Lukas brukte Møre-silda – og den rulet! Jeg fikk 1 fisk –
han fikk 4 på 1.050, 600, 500, 500!
Verdt å nevne generelt fra turen, er miljøansvaret vi har
tatt. Hver eneste dag har vi plukket med oss søppel. Det har vært plast og
aluminiumsbokser, både til vanns og på land. Håper alle som leser dette kan ta
med seg vårt miljøbudskap: Vær med på dugnaden med å rydde opp i vår praktfulle
natur!
Vel tilbake i leiren var klokka så mye som 22.30. Det var
blåst opp til stiv kuling, og vinden stod rett inn i leiren. Vi lagde til bål
for å koke vann, men det ble et svare strev. Røyken stod konstant i øya og
flammene flakket rundt. Det endte ikke bedre enn at turmaten tok fyr!
Pakningene smeltet litt i toppen og kverket lukkemekanismen. Med vind og kald
tåke inn i leiren ble det med ett klart for oss at dette ikke var noe blivende
sted. Klokka 22.45 besluttet vi å evakuere og komme oss ned fjellet til skogen.
Det kunne også være en fordel at distansen tilbake igjen ble noe forkortet
dagen etter.
Vi heiv i oss Real Turmaten, men det hadde blitt for lite
vann i kaos-matlagingen. Dermed ble det tørket mat som ikke var bløtet opp godt
nok, og det er ikke bra for magen, mer om det senere.
Men hvem gjør hva av de praktiske gjøremålene? Lukas var
ærlig og tydelig overfor Farfar: «Du gjør jo ikke noe uansett, Farfar, så jeg
foreslår at du går og henter fisken». Det må sies at Farfar hadde fått et lite «free-rider-stempel»
underveis på turen😊.
Lukas har blant annet hjulpet han med teltet og soveposen. Men Farfar er flink
til å gå, så det var i grunnen et lurt forslagJ
Det var ca 25 min tur/retur å gå til snøflekken for å hente fisken vi skulle ha
med hjem.
Da Farfar var tilbake med fisken, var samtlige pakninger ferdig
pakket, og ca kl 23.30 labbet vi av gårde.
Vi hadde ikke gått lenge før Lukas fikk problemer.
Magesmertene var uutholdelige og ble verre for hver meter. Jeg ga han Ibux og
vann, men det hjalp ikke. Han var tapper og gikk mens han gråt. Jeg tok sekken
hans, og vi kom oss videre meter for meter. Straks vi var nede i skogsbeltet
fant vi en fin leirplass rett ved ATV-sporet, og da varte det ikke lenge før vi
var i «posen».
Dag 8: 10 km
Det har vært en tendens på turene våre at vi begynner å gå å
synge på en sang, som følger oss på turen og er nærmest umulig å få ut av
hodet.
I fjor var det – «What shall we do with the drunker sailor”
– sjarmerende av en 11-åring å gå rundt og synge på slikt😊.
I år ble det en egenkomponert variant fra Lukas. Det startet
med at han spurte hva jeg drev med da jeg satt og skrev notater. «Jeg skriver
memoarer», svarte jeg. Det var et pussig ord synes han. Og det var starten på
landeplagen vi hadde med oss resten av turen og til og med i månedene etterpå😊:
«Memorarer, er rare, er rare memorarer, er så rare».
Melodien var fra en jodler på gata han hadde hørt på
instagram, og ble sunget gjentagende og med «amerikansk R».
Vi så fram til den avsluttende etappen, hadde hele dagen på
oss og skulle bli hentet først kl 18.15. Flyet gikk kl 20.20 (framme kl 22.20).
Det ble frokost-bål igjen. Selv om det ikke hadde regnet,
var alt rått og fuktig takket være den rå tåka. Dermed også litt mer jobb med å
få bålet til å putre, men jeg fikk det til.
Gåingen ned fjellet var easy-peacy. Underveis kom vi i snakk
med et hyggelig par som hadde hytte i nordenden av vannet vi campet på første
kvelden. Vår plan var i utgangspunktet å komme fram litt tidlig og fiske mens
vi ventet på drosjen. De mente imidlertid at Finlenderne hadde tømt vannet (!)
og vi fikk tips om et lite vann på siden som huset stor gjedde og abbor. Da slo
vi til på det, for å fiske noe annet til en forandring. Vannet lå sør for stien
og var det største av alle småvannene her. Vi gikk et stykke inn på vannet og
ut på en fin odde. Det var mest jeg som fisket, men Lukas tok noen kast og fikk
harr, sin 3.- og 4. største. Jeg fikk også harr og 3 fine abbor på rundt
halvkiloen.
Vi ble hentet presis og hadde på nytt en svært hyggelig
drosjesjåfør. Denne drosjesjåføren var tvilende til at Finlenderne skulle få
skylda for alt muligJ
Resten av turen gikk fint og fru Lillian hentet oss på
flyplassen. Vi har opplevd vår beste
fisketur noen sinne, har hatt strålende vær, hatt det trivelig sammen og
opplevd storslagen natur. Det ble 106 fisk, hvorav 2 harr, 2 røye, 3 abbor og
99 ørret. Det ble totalt 42 kg, med gjennomsnittsvekt ca 400 gram. Vi sitter
igjen med fantastisk fine minner fra turen og kommer tilbake til vidunderlige
Porsanger neste år.
Kjell Hovde
(Farfar 74 år), Lukas Oterholt (12 år) og Martin Oterholt (47 år).
><((((º> ><((((º> ><((((º>
><((((º> ><((((º>
